Hvor skal man starte, alle symptomer og alt jeg har slitt med gjennom ungdomsalder har jeg trodd vært ADHDn, for noe var det jo å jeg brukte jo lang tid på å diagnosen. Var jo vant å styre mye,være med på alt og ha full kontroll på alt. Da vi bodde i Trondheim gikk det veldig bra, hadde ikke så mye stress i den forstand at vi hadde så mye å gjøre men jo vi hadde jo det med de to små gutta men det er alikevell noe helt annet når de blir større. Man skal klare å sjonglere seg selv, jobb, barnas fritidsaktiviteter, legetimer, lekser, foreldremøter og mye mer.
Jeg har i perioder hele livet hatt mye baller i lufta, men det toppet seg og starten på en mani kom da minstefrøkna starta i barnehagen og jeg begynte å jobbe i samme barnehage. Samtidig hadde vi størsten som vi gikk til utredning på barne autismen i den tiden, mye oppfølging på både skolen og BUP. Jeg gikk på ett barn med spesielle behov i barnehagen, det er jo dette jeg brenner for. Etter minstemor begynte å gå fikk hun fart på seg og etter det har det vel egentlig gått i ett, hun er som ei blond utgave av sin mor. Størsten med sine utfordringer og mellomsten også har vi vært en runde med på BUP som også har en IOP på skolen da han har dyseleksi. I den tiden minstemor var mindre, første året i barnehagen jobbet jeg 100% i barnehagen og annenhver helg tok jeg på meg jobb som hobbyfotograf for det er da hobbyen min, min andre lidenskap. Elsker å holde på med dette, helt til alt spiste meg opp. Jobben, hobbyen, mine utfordinger, følte ritalinen jeg gikk på ikke fungere så jeg droppa den noe jeg snakka med legen om først. Men etter jeg gjorde det og vi skulle finne en ny medisin så kom veggen å ja det sa da PANG!
Jeg har jobbet såpass mye med barn med ADHD, har det selv og barn med det selv til at jeg kunne skjønne at det var noe mer med meg selv også. Da gikk jeg til fastlegen, ba om ei henvisning til DPS og jeg viste ikke hva jeg ba om men jeg ville ha en videre utredning for følte ikke puslespillet helt var lagt enda. Og det var det heller ikke enda da....
Dette var ei lita stund etter jeg hadde starta utredningen, husker ikke hvor lenge men lenge nok til at jeg synes det gikk sakte, lite hjelp og alt dette gjorde vel også til at alt sank. Men må virkelig være frisk nok til å være syk om jeg skal si det på den måten, man må kunne klare å ta tak i ting selv å stå på for å komme seg frem her i verden. Å det jeg husker jeg måtte gjøre da jeg bare lå under dyna å jeg følte jeg bare ville bort fra alt var at jeg ville ikke guttene skulle se mamman sin slik, men de skjønte jo det var noe. Det var da vi kontaktet ambulant team og sa hvordan jeg hadde det og da fikk jeg komme med en gang, da fikk jeg innleggelse og mye bedre hjelp. Det ble fortgang, de tok sin utredning og jeg fikk starta opp på nye ADHD medisiner, og litt forskjellig som skulle hjelpe meg for bipolar symptomene.
I starten av juni 2015 ble jeg innlagt, jeg husker ikke så mye fra den tiden. Men husker jeg fikk hjelp til å komme meg, var hjemme på perm i helger og når jeg endelig kom hjem i starten av juni så følte jeg at jeg var mye mer stabil. Følte ikke ADHD medisinene funka så godt men det viktigeste da var å ta det med ro og ta hensyn til hvordan jeg måtte leve fremover. Jeg måtte sove nok, lære meg å si nei til noe da jeg ikke kunne være med på alt og rett å slett lære å leve livet på en annen måte hva jeg var vant til. Det er jo en utrolig omstilling for meg å måtte nesten på en måte ikke være meg mer. Nesten litt sån kjederlig, men det viktigeste er jo å leve ett stabilt godt liv for seg selv å for mannen, og barna mine <3
Jeg gikk ukentlig til behandling, og fikk en ny planlagt innleggelse i november der de skulle fortsette behandlingen og nye medisiner ble prøvd ut. Startet opp på lamictal, som er ei god medisin for bipolar men den tålte jeg ikke å fikk en skikkelig allergisk reaksjon i form av utslett på kroppen og jeg endte opp på legevakta med både kortiskon og adrenalin sprøyte pluss en heftig kortisonkur med tabletter. Da må jeg gå uten medisiner, helt til alt dette var ute av kroppen. Fikk til slutt prøve en medisin som heter seroquel som jeg starta på i november 2015. Den funka veldig bra, men den dosen jeg trengte klarte jeg ikke gå på da jeg ble så trøtt av den. Til tross for at den funka så bra, men jeg kom meg ikke opp om morgenene for å ta ungene osv så det gikk jo ikke, sier seg selv så fikk jeg starte på noen nye medisiner, orfiril. Disse medisinene var de jeg gikk på da jeg økte dosen med ritalin, de funket ikke så godt på meg og ritalinen var med på å trigge frem manien jeg fikk i september 2017. Jeg fikk forhøyet dosen en del for å ta manien, å det gikk bra heldigvis. Psykriater ville gjerne legge meg inn hele to ganger i den tiden men jeg nekta, for jeg hadde så mye å gjøre og ville ikke se det selv helt. Men pga. av stor økning i dosen skjedde det noe annet også, jeg la på meg 15 kg bare i desember. Fikk avsluttet på de medisinene og starta opp på litium i januar 2018, de funka vedlig bra og tok manien og holder meg godt nede, altså ikke for langt ned men veldig bra stabil vertfall. Har alltid trent i mange år men har perioder jeg faller av, fikk starta på igjen med treningen. Mange kjekke fjellturer og jeg fikk svar fra en gastroskopi jeg tok i starten av januar som viste gluten og laktoseontolleranse, en meget sensitiv mange. Kutta ut alt av brød, og var veldig flink på søtsaker også så jeg raste ned de 15 kg ganske fort. De var borte før sommeren og ferien var starta, og det var jeg veldig fornøyd med.
Etter manien var psykriater veldig forsiktig med medisin for ADHD, prøvde elvanse for ADHD og syntes den var utrolig god i starten, men den skulle vise deg å få meg en smule hissig å det var ikke bra. Så vi endte tilbake på ritalin, men i lav dose, max 30 mg fikk jeg for de er redd jeg skal bli trigget til mani igjen. Så da må jeg jobbe hardt selv også, for den siste delen der. Ikke bare det men jeg blir mye mer sliten på kveld også, enn når jeg har høyere dose.
Sommeren gikk og høsten kom, det var tid for størstemann til å starte på ungdomskolen, minste i 1.klasse og mellomste i 6.klasse. Og i forbindelse med ny utredning på minstemor for ADHD og mye nytt på ungdomskolen for størstemann som hadde mye tilrettelegging som måtte fikses for dette var ikke barneskolen mer så ble det mye til hode mitt. Vi var ikke så flinke som vi burde på å få meg til å ikke stresse sikkert, styra mye å ja det endte med en vei nedover til en depresjon. Denne gangen valgte vi at jeg skulle være hjemme, kansje ikke det beste valget men jeg hadde fått klarsignal på bipolarkurs på Østmarka i Trondheim og ville veldig gjerne få til å få gjennomført det. Psykriater ga meg klarsignal å mente jeg var frisk nok. Jeg viste det var en depresjon, men ikke hvor alvorlig det var. Medisin for ADHD tok han meg av igjen da han mente kansje den ikke var bra når jeg hadde en depresjon. Starta da igjen på seroquel da han ville jeg skulle prøve den, mente at den kan funke annerledes nå enn hva den gjorde sist jeg brukte den. Starta da opp på den å merka ikke noe trøtthet eller at jeg var så trøtt da jeg stod opp, å det lovet jo bra. Fikk lasta ned en app, som heter depresjonsappen jeg fikk ett tips inne på en av bipolarsidene jeg er inne på FB tror jeg. Den koster vist 400kr men denne dagen var den grais, og jeg har brukt den ei stund nå å den er veldig bra. Den kan man teste selv selv, og mye annet bra inne på. Anbefales! Psykriter sa jeg kunne bruke den som ett verktøy også å sa han brukte mye likt som den. Ifølge den og psykritaer var jeg da nede i en alvorlig depresjon, og han økte jo da dosen på seroquel opp til 400mg, samt litium som jeg brukte også.
Å ta båten til Trondhiem, en ganga i uken, det å møte ei god vennine for lunsj hver gang man kommer og ta bussen til Østmarka og deretter enten ta buss eller bli henta til ei annen vennine for middag og kos å bare avslapping og overnatting hver uke i 11 uker det var faktisk terapi for meg. Jeg hadde ikke stått opp å ordnet meg litt en ganga de andre dagene der, det gjorde jeg ikke da jeg var hjemme de andre dagene i uka. Det ble for mye for meg, men sakte men sikkert kom jeg meg tilbake igjen, tøffe tak å tunge tak men det gikk.
Jeg har måttet innsett etter alt dette nå at studier, det å studere seg syk hele tiden gikk ikke. Utrolig trist med tanke på at jeg hadde A i alle innleveringer, jeg er flink å jeg er utrolig stolt over meg selv! For jeg vet, med meg selv at jeg kan, å det er ikke det at jeg ikke vil for det vil jeg......men å studere slik for seg selv er tøft og tungt. Og noe som ikke er for meg som har en del utfordringer å tenke på, som å ikke havne opp i en mani eller ned i en depresjon. Det jeg må konsentrere meg om nå er å holde meg frisk, holde meg stabil å gjøre det jeg kan for å leve ett godt og stabilt liv for meg og mine. Jeg synes det er tøft enda, så mange år etter jeg fikk diagnsen å se hva jeg skal gjøre å ikke for å holde meg frisk, og ha ett stabilt liv for meg, mannen min og barna mine. Men lell så bobler kreativiteten, det er så mye jeg vil gjøre å jeg vet ikke hva jeg kan eller ikke. Jeg holder på med fotohobbyen min, men ikke mye. Nok til at jeg har litt å gjøre, men ikke så mye til at det blir for mye. Men den balansen der er vanskelig, klarer jeg å se når jeg vipper over eller ikke.
De siste tre dagene har jeg sovet godt, for både jeg og mannen min så noe. Vi så noen symptomer som ikke er så heldige på denne tiden av året, jeg gikk en hel dag å tenkte å si noe om vi skulle gjøre noe, var redd for å få til svar at ja du må skjerpe deg. Det er jo oppskriften på å starte å si noe feil, men heldigvis ble det en fin samtale å det er mye bedre å ha noen ved sin side som hjelper deg og er der for deg. Nå håper jeg bare alt jeg har lært på kurset kan hjelpe meg å holde meg stabil i over lengre tid.
0 kommentarer:
Legg inn en kommentar