Å være bipolar er som et hus;

Man bor både i kjelleren, stua og på taket.

Når jeg er i kjelleren, er det sjeldent for å hente ved.
Det er der jeg gråter, føler meg ensom og redd.
I kjelleren er det mørkt og trangt, og jeg syns det er vanskelig å navigere seg til trappa som fører opp til stua. I kjelleren er det et lite vindu jeg kan se ut av. Jeg vet hagen min befinner seg rett utenfor vinduet, men kjelleren er så dyp at jeg omtrent bare kan se treets rot, og jeg som har så lyst å se hele treet. Jeg prøver forskjellige vinkler for å få en bedre utsikt, for å se toppen av treet. Men vinduet er for lite til å klare det.

Jeg tilbringer dager og uker i kjelleren, uten særlig tilførsel av mat og frisk luft. Det begynner å bli kvelende å være her. Jeg hører latter og tramping i etasjen over. Det er liv der. Jeg vil være en del av det, men kjelleren føles på en skremmende måte trygt. Jeg er blitt litt redd omgivelsene og jeg har mistet meg selv. Hvis jeg kommer meg til trappa og opp til stua, hvem er jeg da? Vil de andre spørre hvor jeg har vært og hvorfor? Hva er svaret mitt?

Jeg ser ut av vinduet en gang til. Et siste forsøk på å få sett toppen av treet, og kanskje et glimt himmelen. Jeg prøver å tenke annerledes. Jeg filosoferer rundt treets rot, og dens betydning for resten av treet. Uten rot ville treet vært dødt, da dens oppgave er å forankre treet til jorda, og ta opp vann og næringsstoffer fra jorda. Jeg innser at selv om rota ligger dypt og mørkt-akkurat som meg nå- så er den levende. Jeg er fortsatt i live og jeg kan vokse meg stor og sterk som et tre. Jeg fant ut at jeg må akseptere situasjonen jeg er i, for deretter jobbe hardt for å kunne se toppen av treet en dag.
Hadde jeg ikke havnet i kjelleren ville perspektivet på livet mitt vært annerledes. Rota ga meg håp.
Omtrent i blinde finner jeg trappa til stua, og jeg våger å ta steget …

Jeg kommer meg til stua. Jeg er skitten, sulten og jeg har mentale og fysiske arr. Jeg er overveldet av lyset som skinner gjennom vinduene, og jeg er forbauset over at jeg overlevde tiden i kjelleren. I stua er det møbler, mat, frisk luft og ikke minst store vinduer. Ut av vinduet kan jeg se mer av det store treet jeg har i hagen min. Men kun stammen på treet. Jeg ønsker å se toppen. Livet i kjelleren har lært meg å sette pris på det jeg faktisk har og det jeg kan se. For øyeblikket føler jeg meg som stammen på treet- robust. Ytre påvirkning har lite innvirkning på meg. Jeg tåler nå vind, regn og stormer. Etter noen uker med komfortabel tilværelse ser jeg muligheten til å betrakte treet på en annen måte. Jeg finner fram en stige og klatrer på taket.

Innerst inne vet jeg hvor farlig det kan være å bevege seg på taket, men lengselen etter å se treets topp ble for stor. Jeg føler jeg kan erobre verden og ingenting er umulig lenger. Jeg sitter nå på taket og skuer over horisonten og toppen av treet. Jeg kan se greiner og blader danse ut av stammen. Endelig kunne jeg se det. Men ble det helt som forventet? Bladene dekker for resten av treet, og jeg kan ikke se helheten. Jeg har sett deler av identiteten til treet i forskjellige faser i livet mitt, men ordentlig kjent med det har jeg ikke blitt. Toppen av treet er i full blomstring- akkurat som meg nå. Jeg er som treets topp – som føler meg på toppen av verden.

Jeg innser at for å se hele treet så må jeg betrakte det på avstand.
Derfor klatrer jeg ned fra stigen og finner meg et sted lengre bort.
Jo lengre unna jeg kommer, mindre detaljer ser jeg. Men jeg kan se treet fullstendig.
Jeg filosoferer på hva som er mest verdifullt; å se ting på avstand men helheten, eller å stå nærme og se detaljene?

(Denne må jeg dele for det er som om jeg skulle ha skrevet det selv, kopiert og limt en gang da den traff meg rett i hjertet. Om noen kjenner den igjen/har skrevet den ta kontakt så skal jeg slette den om ønskelig)