I gjennomsnitt sitter det ett ADHD barn i hvert klasserom. Men mens guttene som har ADHD er mer aktive, slåss, roper og er grove i kjeften og nermere klatrer oppover veggene er flertallet av jentene passive og rolige. Du kan ha den typiske passive, rolige og sky jenta, som kan være det både på skolen, hjemme og i sosiale sammenhenger. Det er den typiske ADHD - uoppmerksom type. Eller du kan ha den jenta som sitter i klassen å klarer å ta seg sammen, kansje det glipper av og til men hun jobber hardt for å holde inne denne typiske gutte ADHDn. Disse jentene har ADHD kombinert type, ingen kan klarte helt å tro dette da, de er jo så flink på skolen og hører etter og gjør som lærer sier. Men når disse jentene kommer hjem, så klarer de ikke holde inne lengre for en plass må det ut å det er som regel hjemme og i det sosiale. Dette er ikke helt lik fra jente til jente men det er slik at jenter med ADHD kombinert type kan klare å vise at hun ikke har problemer på skolen men slite på alle andre arenaer. Mange av disse jentene, både uoppmerksom og kombinert type kan utvikle og slite med angst og depresjon. Men hvem får oppmerksomheten? Fordi mange av guttene er utagerende, er de også lettere å oppdage. Etter som kunnskapene om jenter med ADHD har vært begrenset, har heller ikke skole, helsestasjoner og barnehager hatt forutsetninger for å fange dem opp. Det kan også være at jentene er flinkere enn guttene til å finne måter/strategier å kamuflere sin manglende konsentrasjonsevne på. Særlig hvis jenten har høy intelligens. Med dagens ressurser får sannsynligvis ikke mer enn halvparten av dem med alvorlige problemer kyndig behandling. Det er trist, fordi det er viktig å få hjelp så tidlig som mulig. Det reduserer belastningen både for barnet selv og omgivelsene. Tidlig behandling vil også redusere faren for adferdsproblemer, rusmisbruk og kriminalitet senere i oppveksten. Fordi jenter ofte ikke er
så utagerende som gutter, blir ikke sykdommen oppdaget. Og mange
jenter strever alene i årevis.
-
Det
kan være den rastløse, hyperverbale jenta som fikler med alt. Den
glemsomme og uorganiserte jentungen, som eksploderer for småting.Det
kan også være den høyrøstede og fysisk overaktive "guttejenta". Eller er det hun som sitter stille ved veggen, sky og lydig, men
passivt følger med i timene. Mens tankene er et helt annet sted. Hun
er glemsk og har liten tro på egne
evner. Konsentrasjonsproblemene er felles for dem alle, uansett kjønn.
-
Når
problemene ikke er synlige på utsiden, blir ADHD oppdaget senere hos
jenter å det i 12-13 ås alderen. Noe som er bekymringsfullt synes jeg
og for min del var dette da jeg var nesten 17 år. Nå er det
heldivgis mer opplyst enn hva det var for 18 år siden, men det som
bekymrer meg er da at vi ikke er kommet så mye lengre med jenter og
ADHD. Nå tenker jeg ang bekymring for foreldre, få inn barna på
PPT, henvinsing til fastlege å inn på BUP. Men når det stopper seg
der da? Når BUP ikke har kompetente nok folk til å se at barnet har
ADHD pga. av noe som også er veldig kjent blant jenter å noe jeg
også gjorde da jeg var på skolen i timene. Flink pike, ta deg sammen
å oppføre seg for det klarer vi om vi vil eller må. Å dette
såkalte «flink pike» syndromet er blitt litt kjent til jenter med
ADHD, spesielt til de som har den uoppmerksome typen. For ifølge Helsedirektoratet må man ha seks eller flere symptomer innenfor hver kategori i minst 6 mnd. Disse symptomene må påvirke barnets funksjonsevne i høy grad i minst to sosiale miljø som er vanligvis hjemme og på skolen, og symptomene og nedsatt funksjonsnivå må ha startet før fylte 7 år. Dette skal beskytte mot feildiagnosering, barn som eks. har kun problemer på skolen og ingen andre arena har ikke ADHD. Men så har du denne kategorien av disse "flink pike" jentene, de som bruker utrolig mye energi for å ta seg sammen på skolen. De som da blir sett på som flinke, å at nei hun er det jo null problemer med. Disse jentene som har ADHD men ikke blir tatt opp av BUP, faller jo veldig utenfor. Da tenker jeg ikke bare de som ikke får en sjanse til utredning men også de som kommer inn til PPT, lege, BUP og får en utrednigng men BUP konkluderer med ingen diagnose og man sitter igjen med nesten flere spørsmål, ingen svar og ei jente som sliter med seg selv. Om ADHD diagnosen ikke bli satt, riktig hjelp og behandlingen barnet trenger kommer når barnet trenge det vil barnet mest sansynligvis fortsette å ha dårlige læreferdigheter, lav selvfølelse og de kan ha sosiale vanskeligheter som de kan ta med seg inn i voksenalderen.
-
-
Rundt 75 % av voksne med ADHD har minst en tilleggslidelse. Vanligst er affektive lidelser, angstlidelser, personlighetsforstyrrelser,bipolar, rusmiddelmisbruk, spiseforstyrrelser og søvnvansker. Ved diagnostisering og behandling av ADHD er det derfor svært viktig at eventuelle komorbide lidelser også utredes og behandles, slik at totalbyrden reduseres. Risikoen for å utvikle tilleggslidelser og mer alvorlige symptomer på disse øker når ADHD-diagnosen ikke oppdages og behandles. I tillegg påvirkes utviklingen av tilleggslidelser av blant annet medfødt biologisk sårbarhet, men også av typen opplevelser og erfaringer personen gjør seg i skole, jobb og hverdag. Noen forsøker å kompensere for indre kaos og uro gjennom overdreven ytre struktur og kontroll, noe som kan bidra til spiseforstyrrelser og tvangslidelser, eller bruker alkohol og andre rusmidler som en form for «selvmedisinering» og måte å døyve problemene sine på.
Dette må jeg bare understreke å utheve for jeg synes det er så utrolig viktig, nå som jeg er voksen og har fått ADHD diagnosen i en alder av 22 år har jeg jo utviklet mye av dette, jeg har ikke fått kyndig god hjelp da mest sanynlig alt dette har vært med på å utløse min sårbarhet for bipolar da jeg har dette arvelig.
-
Selvskading er ett økende problem blant jenter generelt i dagens samfunn, men blant jenter med ADHD har man funnet at forekomsten av selvskding er mye høyere enn blant jenter uten diagnosen. ADHD er også forbundet med økt risiko for selvmord, selvmordskader, atferd, spesielt til jenter og kvinner. Nyere studier viser at antall dødsfall forårsaket av selvmord er så mye som fem ganger høyere blant voksne kvinner og menn med ADHD sammenlignet med personer uten ADHD, noe som indikerer at diagnosen kan medføre omfattende og alvorlige problemer langt inn i voksen alder.
-
Angst- og stemningslidelser opptrer hyppigere hos kvinner med ADHD enn hos menn med diagnosen og kvinner uten ADHD. Mange kvinner forteller som har ADHD at de sliter mye med overdreven grubling, bekymring og tankekjør. De klarer ikke slutte å tenkte på ting som har skjedd, overanalyserer ting som har skjedd eller bekymrer seg for ting som skal skje. Når det blir mye av dette, gjentatte opplevelser av manglende mestring, kontroll og påfølgelde følelser av uforutsigbarnhet på daglig basis øker enormt sårbarheten for å utvikle en kognitiv tankestil som blir preget av overdreven grubling og bekymring. Over lengre tid kan dette være med på at man utvikler angst, depresjon og er satt i sammenheng med selvreguleringsvansker. -
Jeg har lest en del studier nå og er kommet frem til at i mange av de viser det at de fleste som ikke har fått psykiatrisk eller medisinsk behandling i voksen alder har utviklet rusmiddelavhengighet og, eller påfølgende kriminalitet. For personer med ADHD er risikoen i voksen alder doblet, sammenlignet med normalbefolkningen og ca. 1/3 av unge og 20–50 % av voksne som sliter med rusmisbruk, har ADHD. Personer med både ADH og rusmisbruk begynner gjerne tidligere, blir raskere avhengig, og har lavere sjanser for å bedre seg enn de uten ADHD. På grunn av at det er så vanlig at rusmisbruk og ADHD opptrer samtidig, er er det blitt foreslått at alle som kommer i behandling for rusavhengighet, bør utrdes for ADHD. Problemer som er rettet til studier/lærevasnker og oppmerksomhetsvansker antas forverring ved bruk av nikotin og illegale rusmidler, spesielt til jenter/kvinner med ADHD. Samtidig har symptomer på angst og depresjon blitt identifisert som beskyttende faktorer mot rusmisbruk.
-
Lav selvfølelse og selvtillit er et utbredt og alvorlig problem blant jenter/kvinner med ADHD. Mange sliter med å hele tiden ikke skjønne eller forklare seg selv for seg selv og andre hvorfor de underpresterer, ikke klarer å holde fokus i hverdagen, konsentrere seg eller bare være som "alle andre", klare det alle andre klarer og ikke havne i konflikter hele tiden med andre. Bli hele tiden misforstått eller misforstå. Følger av alt dette kan selvfølelsen svekkes av all hyppig negativ tilbakemeldinger fra omgivelsene rundt.
- Det er ikke før i voksen alder mange starter å få mistanke om de har ADHD, etter kansje å ha lest om diagnosen, snakket med noen som har det eller at barna dine får diagnsen og man får mer innsikt av diagnosen og selve diagnostiseringen. Leger vurderer ikke ofte ADHD til voksne som ikke har fått diagnosen som barn, de tolker heller symptomene som minner om depresjon, angst, irritabilitet, emosjonelle følelser som tegn på andre lidelser enn ADHD.
-
Store konsekvenser
Over tid øker konsekvensene for å ikke få ADHD diagnosen og kyndig hjelp dersom man har ADHD. Gjentatte opplevelser av å mislykkes , være annerledes uten å få en forklaring på hvorfor det er slik gjør at over tid øker faren for at selvfølelse og selvtillit svekkes som følger av selvbebreidelse, mindreverdighetsfølelse og skam. Blant konsekvensene av lav selvfølelse er redusert livskvalitet, livsglede samt økt risiko for internalisering av stigma og for å utvikle psykiske vansker. Følgelig ser man økt forekomst av angst og depressive lidelser, spiseforstyrrelser, rusmisbruk og søvnforstyrrelser hos kvinner som ikke blir diagnostisert med ADHD før i voksen alder. Sen diagnostisering er også forbundet med problemer med å mestre foreldrerollen, jobb, hjem og privatliv, samt økt risiko for samlivsbrudd og aleneforsørgeransvar. Videre så kan opplevelser av manglende kontroll over følelser, atferd og viktige livshendelser bidra til redusert mestringstro og lært hjelpeløshet. Med årene kan negative selvoppfatninger føles mer og mer definerende for hvem man er. Dermed blir det vanskeligere å ta imot ros og å ta æren for prestasjonene sine, noe som er utrolig viktig for å vedlikeholde og bygge opp selvbildet.
-
Jeg fikk aldri ros for noe da jeg var yngre, ikke på skolen, ikke i fritidsaktiviteter da jeg var med på fotball i noen mnd bare, håndball noen mnd bare,sang og dans, klarinett og piano spilte jeg å ja jeg prøve det meste. Men jeg hadde ikke tolmodighet, å da jeg følte at nei dette får jeg ikke til ville jeg ikke mer. Ingen oppmuntret meg eller ga meg så mye av den rosen jeg sikkert trengte da jeg var liten, og nå i voksen alder jobber jeg med å bygge opp troen på meg selv: «det er deler av meg selv jeg trenger å tilgi, og jeg jobber med å bygge opp selvtilliten min». Dette kan være krevende etter mange år med negative tilbakemeldinger og selvsnakk, og derfor er det uhyre viktig å være bevisst denne problematikken fra tidlig alder av, og å fokusere på mestringsopplevelser og andre tiltak som styrker selvfølelse og mestringstro.
-Jeg skulle ønske jeg hadde blitt diagnostisert tidligere, for jeg tror hadde jeg bare fått den hjelpen jeg trengte da jeg alt gikk på barneskolen hadde jeg nok ikke følt meg dum, følt at jeg ikke fikk til å skjønte hvorfor jeg ikke klarte det de andre jentene fikk til på skolen. Jeg viste ikke som liten at konsentrasjonen min, oppmerksomhet, impulsivitet osv ikke var som det skulle, så pga. av alt dette følte jeg meg veldig dum, mislykket og selvfølelsen og selvtilliten var dårlig og mye flere ting også. Alt dette ønsker jeg ikke for datteren min, eller for noen barn. Så da blir det til at man må kjempe en lang kamp for barna sine for hjelpen den kommer ikke av seg selv. Det jeg også tenker på er frem i tid, det er de barna med ADHD som ikke får ADHD diagnosen, de følger dette får kan være alvorlige og store.
-
Hvorfor blir ikke jenter med ADHD oppdaget i skolen?
Siden guttene med ADHD ofte har flere fysiske symptomer enn jenter med ADHD blir også utfordringene som jenter med ADHD opplever ofte oversett av lærere og foreldre. Lærere og foreldre som opplyser om flere vansker hos jentene en hos guttene, sier at på tross av dette opplever at jentene strever mindre enn guttene. Dette viser at holdningene til jenter og ADHD blant foreldre generelt og lærere spesielt kanskje har fundament i gammel kunnskap om jenter og ADHD. «Den svenske barnepsykiateren Svenny Kopp mener at jenter som lider av ADHD, får diagnosen tre til fire år senere enn gutter. Årsaken er at jenter ikke er så bråkete som gutter» (Gunnesdal, 2004). Selv om utfordringene til jentene ikke oppfattes like omfattende av omgivelsene, vil de av jentene selv oppleves som svært belastende. Jentene har flere sosiale leker, mens gutter i skolealder er mest opptatt av å gjøre ting sammen, konkurrere om hvem som er best osv, vil jentene se andre sosiale forhold som mer betydningsfulle. Jentene er mer opptatt av de gode samtalene og gode forhold til vennene sine. «Det ble gjennomført en rekke studier på 80-tallet som sammenliknet jenter og gutter med ADHD og deres forhold til venner. Resultatet viste at begge kjønn hadde større problemer i sitt forhold til jevnaldrende enn barn uten ADHD. Resultatene viste at jentenes problemer stort sett dreide seg om at de ble avvist av jevnaldrende. Guttenes problemer var at de var dominerende og fysisk aggressive» (Langlete).
-
Rundt 75 % av voksne med ADHD har minst en tilleggslidelse. Vanligst er affektive lidelser, angstlidelser, personlighetsforstyrrelser,bipolar, rusmiddelmisbruk, spiseforstyrrelser og søvnvansker. Ved diagnostisering og behandling av ADHD er det derfor svært viktig at eventuelle komorbide lidelser også utredes og behandles, slik at totalbyrden reduseres. Risikoen for å utvikle tilleggslidelser og mer alvorlige symptomer på disse øker når ADHD-diagnosen ikke oppdages og behandles. I tillegg påvirkes utviklingen av tilleggslidelser av blant annet medfødt biologisk sårbarhet, men også av typen opplevelser og erfaringer personen gjør seg i skole, jobb og hverdag. Noen forsøker å kompensere for indre kaos og uro gjennom overdreven ytre struktur og kontroll, noe som kan bidra til spiseforstyrrelser og tvangslidelser, eller bruker alkohol og andre rusmidler som en form for «selvmedisinering» og måte å døyve problemene sine på.
Dette må jeg bare understreke å utheve for jeg synes det er så utrolig viktig, nå som jeg er voksen og har fått ADHD diagnosen i en alder av 22 år har jeg jo utviklet mye av dette, jeg har ikke fått kyndig god hjelp da mest sanynlig alt dette har vært med på å utløse min sårbarhet for bipolar da jeg har dette arvelig.
-
Selvskading er ett økende problem blant jenter generelt i dagens samfunn, men blant jenter med ADHD har man funnet at forekomsten av selvskding er mye høyere enn blant jenter uten diagnosen. ADHD er også forbundet med økt risiko for selvmord, selvmordskader, atferd, spesielt til jenter og kvinner. Nyere studier viser at antall dødsfall forårsaket av selvmord er så mye som fem ganger høyere blant voksne kvinner og menn med ADHD sammenlignet med personer uten ADHD, noe som indikerer at diagnosen kan medføre omfattende og alvorlige problemer langt inn i voksen alder.
-
Angst- og stemningslidelser opptrer hyppigere hos kvinner med ADHD enn hos menn med diagnosen og kvinner uten ADHD. Mange kvinner forteller som har ADHD at de sliter mye med overdreven grubling, bekymring og tankekjør. De klarer ikke slutte å tenkte på ting som har skjedd, overanalyserer ting som har skjedd eller bekymrer seg for ting som skal skje. Når det blir mye av dette, gjentatte opplevelser av manglende mestring, kontroll og påfølgelde følelser av uforutsigbarnhet på daglig basis øker enormt sårbarheten for å utvikle en kognitiv tankestil som blir preget av overdreven grubling og bekymring. Over lengre tid kan dette være med på at man utvikler angst, depresjon og er satt i sammenheng med selvreguleringsvansker. -
Jeg har lest en del studier nå og er kommet frem til at i mange av de viser det at de fleste som ikke har fått psykiatrisk eller medisinsk behandling i voksen alder har utviklet rusmiddelavhengighet og, eller påfølgende kriminalitet. For personer med ADHD er risikoen i voksen alder doblet, sammenlignet med normalbefolkningen og ca. 1/3 av unge og 20–50 % av voksne som sliter med rusmisbruk, har ADHD. Personer med både ADH og rusmisbruk begynner gjerne tidligere, blir raskere avhengig, og har lavere sjanser for å bedre seg enn de uten ADHD. På grunn av at det er så vanlig at rusmisbruk og ADHD opptrer samtidig, er er det blitt foreslått at alle som kommer i behandling for rusavhengighet, bør utrdes for ADHD. Problemer som er rettet til studier/lærevasnker og oppmerksomhetsvansker antas forverring ved bruk av nikotin og illegale rusmidler, spesielt til jenter/kvinner med ADHD. Samtidig har symptomer på angst og depresjon blitt identifisert som beskyttende faktorer mot rusmisbruk.
-
Lav selvfølelse og selvtillit er et utbredt og alvorlig problem blant jenter/kvinner med ADHD. Mange sliter med å hele tiden ikke skjønne eller forklare seg selv for seg selv og andre hvorfor de underpresterer, ikke klarer å holde fokus i hverdagen, konsentrere seg eller bare være som "alle andre", klare det alle andre klarer og ikke havne i konflikter hele tiden med andre. Bli hele tiden misforstått eller misforstå. Følger av alt dette kan selvfølelsen svekkes av all hyppig negativ tilbakemeldinger fra omgivelsene rundt.
- Det er ikke før i voksen alder mange starter å få mistanke om de har ADHD, etter kansje å ha lest om diagnosen, snakket med noen som har det eller at barna dine får diagnsen og man får mer innsikt av diagnosen og selve diagnostiseringen. Leger vurderer ikke ofte ADHD til voksne som ikke har fått diagnosen som barn, de tolker heller symptomene som minner om depresjon, angst, irritabilitet, emosjonelle følelser som tegn på andre lidelser enn ADHD.
-
Store konsekvenser
Over tid øker konsekvensene for å ikke få ADHD diagnosen og kyndig hjelp dersom man har ADHD. Gjentatte opplevelser av å mislykkes , være annerledes uten å få en forklaring på hvorfor det er slik gjør at over tid øker faren for at selvfølelse og selvtillit svekkes som følger av selvbebreidelse, mindreverdighetsfølelse og skam. Blant konsekvensene av lav selvfølelse er redusert livskvalitet, livsglede samt økt risiko for internalisering av stigma og for å utvikle psykiske vansker. Følgelig ser man økt forekomst av angst og depressive lidelser, spiseforstyrrelser, rusmisbruk og søvnforstyrrelser hos kvinner som ikke blir diagnostisert med ADHD før i voksen alder. Sen diagnostisering er også forbundet med problemer med å mestre foreldrerollen, jobb, hjem og privatliv, samt økt risiko for samlivsbrudd og aleneforsørgeransvar. Videre så kan opplevelser av manglende kontroll over følelser, atferd og viktige livshendelser bidra til redusert mestringstro og lært hjelpeløshet. Med årene kan negative selvoppfatninger føles mer og mer definerende for hvem man er. Dermed blir det vanskeligere å ta imot ros og å ta æren for prestasjonene sine, noe som er utrolig viktig for å vedlikeholde og bygge opp selvbildet.
-
Jeg fikk aldri ros for noe da jeg var yngre, ikke på skolen, ikke i fritidsaktiviteter da jeg var med på fotball i noen mnd bare, håndball noen mnd bare,sang og dans, klarinett og piano spilte jeg å ja jeg prøve det meste. Men jeg hadde ikke tolmodighet, å da jeg følte at nei dette får jeg ikke til ville jeg ikke mer. Ingen oppmuntret meg eller ga meg så mye av den rosen jeg sikkert trengte da jeg var liten, og nå i voksen alder jobber jeg med å bygge opp troen på meg selv: «det er deler av meg selv jeg trenger å tilgi, og jeg jobber med å bygge opp selvtilliten min». Dette kan være krevende etter mange år med negative tilbakemeldinger og selvsnakk, og derfor er det uhyre viktig å være bevisst denne problematikken fra tidlig alder av, og å fokusere på mestringsopplevelser og andre tiltak som styrker selvfølelse og mestringstro.
-Jeg skulle ønske jeg hadde blitt diagnostisert tidligere, for jeg tror hadde jeg bare fått den hjelpen jeg trengte da jeg alt gikk på barneskolen hadde jeg nok ikke følt meg dum, følt at jeg ikke fikk til å skjønte hvorfor jeg ikke klarte det de andre jentene fikk til på skolen. Jeg viste ikke som liten at konsentrasjonen min, oppmerksomhet, impulsivitet osv ikke var som det skulle, så pga. av alt dette følte jeg meg veldig dum, mislykket og selvfølelsen og selvtilliten var dårlig og mye flere ting også. Alt dette ønsker jeg ikke for datteren min, eller for noen barn. Så da blir det til at man må kjempe en lang kamp for barna sine for hjelpen den kommer ikke av seg selv. Det jeg også tenker på er frem i tid, det er de barna med ADHD som ikke får ADHD diagnosen, de følger dette får kan være alvorlige og store.
-
Hvorfor blir ikke jenter med ADHD oppdaget i skolen?
Siden guttene med ADHD ofte har flere fysiske symptomer enn jenter med ADHD blir også utfordringene som jenter med ADHD opplever ofte oversett av lærere og foreldre. Lærere og foreldre som opplyser om flere vansker hos jentene en hos guttene, sier at på tross av dette opplever at jentene strever mindre enn guttene. Dette viser at holdningene til jenter og ADHD blant foreldre generelt og lærere spesielt kanskje har fundament i gammel kunnskap om jenter og ADHD. «Den svenske barnepsykiateren Svenny Kopp mener at jenter som lider av ADHD, får diagnosen tre til fire år senere enn gutter. Årsaken er at jenter ikke er så bråkete som gutter» (Gunnesdal, 2004). Selv om utfordringene til jentene ikke oppfattes like omfattende av omgivelsene, vil de av jentene selv oppleves som svært belastende. Jentene har flere sosiale leker, mens gutter i skolealder er mest opptatt av å gjøre ting sammen, konkurrere om hvem som er best osv, vil jentene se andre sosiale forhold som mer betydningsfulle. Jentene er mer opptatt av de gode samtalene og gode forhold til vennene sine. «Det ble gjennomført en rekke studier på 80-tallet som sammenliknet jenter og gutter med ADHD og deres forhold til venner. Resultatet viste at begge kjønn hadde større problemer i sitt forhold til jevnaldrende enn barn uten ADHD. Resultatene viste at jentenes problemer stort sett dreide seg om at de ble avvist av jevnaldrende. Guttenes problemer var at de var dominerende og fysisk aggressive» (Langlete).
-
Mange av jentene som skulle ha fått ADHD diagnosen, blir som regel fanget opp og utredet for lærevansker eller emosjonelle vansker da ikke mange tenker det kan være ADHD og det ikke blir fanget opp som det eller tidlig nok. Siden jenter med ADHD relaterte vansker i gjennomsnitt blir utredet senere enn sine jevnaldrende gutter, opplever mange unge voksne jenter at de strever med å takle alt som livet kaster imot dem.
- «De spesifikke utfordringene knyttet til ADHD hos kvinner kan ha alvorlige konsekvenser, særlig dersom de ikke blir oppdaget eller forstått som symptomer på ADHD. En manglende forståelse for at problemene kan skyldes ADHD vil kunne føre til at kvinner søker andre forklaringer for vanskene sine. Symptomer på uoppmerksomhet vil kanskje tolkes som latskap eller manglende motivasjon, symptomer på hyperaktivitet og impulsivitet som uhøflighet og utilstrekkelighet» (Vildalen). I mitt tilfelle fikk jeg dårlig karakter i oppførsel og orden da jeg snakket i timene, forstyrret klassen, løp mye på do i timene, glømte bøker osv. Men dette var ikke ett problem på barneskolen, men av manglende utredning og hjelp utviklet det seg verre med årene. Første året på ungdomskolen så forsåvidt greit ut når jeg tittet på karakterboken min, men andre og siste året på ungdomskolen skjedde det mye å det var ikke noe positivit. Videregående tørr jeg ikke snakke om da jeg slet skikkelig, selv om jeg var litt motivert og viste hva jeg ville gå osv. Venner, gutter, kjærester, festing og mye av det jeg har skrevet her over som er alvorlige følger av å ikke få hjelp som angst, depresjon, selvskading, selvmordstanker, søvnvansker kom til meg. Men også pga av arvelig psykiske lidelser som bipolar lidelse er vi også litt usikker når den debuterte. Mest sansynlig ble den utløst i ungdomstiden, og pga av manglede hjelp for begge diagnoser ble den utløst skikkelig med en voldsom mani deretter en dyp depresjon som kom for ca 5 år siden. Siden da har jeg jobbet med meg selv, for å forstå meg selv, både denne bipolar lidelsen og ADHDn sammen. Det som har vært verst må vel være det å ikke kunne holde på slik jeg har gjort lengre, jeg har blitt vant til lite søvn, jeg har hatt mye prosjekter, jobbet mye, hatt mange baller i luften og ta på meg alt jeg kan av ansvar. Nå er dette vanskelig å si nei til, jeg føler meg utrolig dum når jeg ikke kan stille i noe FAU på skolen for noen av ungene. Det i seg selv er ikke så mye men alt i alt tilsammen blir for mye. Det tror jeg ikke mange forstår, å dette er vanskeligere når man har folk rundt som ikke kjenner deg å vet hvorfor. Så da blir det til noen ganger at jeg ikke føler for lange forklaringer å tar på meg, DET burde jeg jo ikke gjøre. Det skumleste da er når høsten kommer, å det å jobbe seg syk med ett eller annet. Jeg må da desverre si nei, må lære meg å si nei. Jeg som har vært et skikkelig JA menneske å er med på ALT som skjer, pang! Nei nå kan du ikke det mer, det blir som ett slag i magen. MEN heller det, enn å leve med konstant depresjoner eller mani for den saks skyld. Dette lærte jeg meg når jeg var på Bipolar kurs i fjor på Østmarka i Trondheim. Det å lære forskjellen på bipolar og ADHD også var ikke lett. De har så mye likheter, å da blir det vanskelig å skille. Men av de viktigeste jeg lærte da er å holde stressnivået og søvn i sjakk. For det kan være å jeg vet en stor utløsende effekt for min del til både depresjon og mani. Tro det eller ei så har kosthold, trening og gode rutiner mye å si også. Lærte mye om forebyggende plan og jeg har vært flink helt siden da å bruke de skjemaene vi fikk for å få en oversikt, ett bilde av hvordan man er i gode perioder og hvaman gjør i dårlige perioder. Skal ikke skryte over at jeg er noe super flink i dette nå, men jeg prøver. Å jeg jobber fortsatt med å klare å se forskjellen på ADHD og bipolar, synes kansje jeg ser det bedre nå etter kurset. Det jeg alltid har trudd vært ADHDn, slik som eks. jeg prater veldig mye men i perioder har folk liksom sagt "Ååå...ADHD kicks inn eller" for at pratingen tar helt av, prater til alle rund meg på både inn og utpust og har ett ekstra gir. For å ikke snakke om temperamentet, det ligger nok litt naturlig i meg også å være hissig og sta. Men i perioder tar dette av, å det er verken hyggelig for meg eller de som bor i samme hus som meg. Det en spesialist sa en gang på kurset var at ADHD den er stabil, symptomene til den vil være de samme. Men de samme symptomene som eks. glemsomhet, ukonsentrert, indre uro, søvnvansker, dårlig appetitt, vansker for å starte på oppgaver, være interessert i de rundt deg og føle at det gir deg glede som det bruker, se lyst på fremtiden, og at man i det store og hele har lyst å leve. Disse er symptomer på en depresjon, men noen av de er også vanlige symptomer for en med ADHD. Forskjellen er da at disse symptomene til meg endrer seg å det er da jeg kan se om jeg er på vei inn i en depresjon. Det er jo såklart ikke så lett å se alltid men det kan være ei varsellampe på at noe er i ferd med å skje. Det samme med overhyper, lite søvn, prate med alt å alle.....noe jeg kan være selv om jeg er stabil også så dette er jo veldig vanskelig å se å det kan fort bli for sent å se det å man står i en hypomani/mani.
Men for å ta en liten oppsumering her nå når det gjelder ADHD:
-
Rusmisbruk, som nevnt tidligere er en økt sannsynlighet for risikoatferd, pubertale hormonnivåer, et ønske om å imponere på andre vis når skolegang og sosiale evner alltid har vært emne for kritikk, kan fort føre til situasjoner det er vanskelig å komme seg ut av uten å “miste ansikt”. “Jenter med ADHD ser ut til å være i risikosonen for stoffmisbruk sammenliknet med andre jenter og med gutter som har ADHD” (Langlete). Man kan tenke seg at denne økte risikoen kan ha flere årsaker. Det er relativt kjent i “ADHD-miljøer” at både alkohol og cannabis brukes til selvmedisinering av mange med ADHD. I tillegg har forskning vist at det finnes en genetisk link mellom ADHD og økt risiko for rusavhengighet (Sykehuset innlandet, 2018). Noen velger kanskje også rusmidler for å få en pause fra negativt selvbilde og alle nederlagene de har møtt igjennom livet. Det er heller ikke umulig å forestille seg at impulsive jenter med ADHD er lettere å overbevise til å “bli med på det meste”. Av samme grunn som over her, kan man også forestille seg at impulsive jenter med ADHD som “blir med på det meste” debuterer tidligere seksuelt enn andre jenter. En annen faktor er behovet for å bli anerkjent og å søke aksept hos andre når man ofte har opplevd å bli avvist. “Noen hevder at de må finne på ekstreme ting for virkelig å føle at de lever. Jenter med ADHD står i fare for å debutere som mødre i tidlig alder også. Generell umodenhet og en impulsiv atferd tilsier at det er lite gunstig å bli mor i en tidlig fase av livet” (Langlete)
-
Når hjelpen kommer sent, dette er typisk hos jenter med ADHD som ikke har fått diagnosen før i voksen alder er spørsmålet om hvorfor de ikke fikk hjelp tidligere, og hvorfor ingen i omgivelsene forsto at det var noe. I mitt tilfelle var dette veldig sårt for en del år siden, hvorfor hjalp ingen meg å hvorfor så de ikke dette. Nå i dag tenker jeg at ja det er bittert men det er ikke noe jeg kan få gjort med, fortid får være fortid å det jeg kan gjøre er å se fremover. Men nå i dag må man være ekspert på dette selv for å se det. Mamma sa til meg at PPT var inn i bilde da jeg var yngre for jeg hadde jo lærevansker, var impulsiv osv. Det var gutter som fikk diagnosen ADHD på denne tiden, jenter hadde ikke dette. Å jeg, jo var vel bare umulig, aktiv og vel å merke lat siden jeg ikke orket å få til noe. De sa det kun var lærevansker å mamma trodde de jo, de var jo tross alt profesjonelle. Men nå i dag sån ca. 26 år siden så er det tydeligvis ikke helt forandret seg. For vi nå kjemper en kamp mot BUP vel å merke, for å få ADHD diagnosen på datteren vår på 7 år. Vi starta i barnehagen da hun var rundt 3 år med å hinte om at vi ønsket å få henne utredet. Størstemann har diagnosen samt meg. Når man da har dette selv, barn med det og jeg har jobbet mye med dette så vet man en del å jeg tror en mors magefølelse når det gjelder sine barn så er det som regel noe der. Jeg vil ikke hun skal ha ADHD diagnosen, men jeg vet hun har det derfor vil jeg gi henne all den hjelpen jeg ikke fikk. Broren fikk så god hjelp, diagnosen da han var 5år, de på BUP var fantastiske og skolen da han kom dit. Gjennom hele barneskolen har han hatt ett flott team rundt seg og gutten har kommet sterk ut av barneskolen, nå går han andre året på ungdomskolen å klarer seg bra med tanke på de diagnosene han har og det de har bygget opp og hjulpet han med. Dette, alt dette vil jeg kunne gi datteren min også. Jeg vet så sårt hva hun må gjennom om den hjelpen ikke kommer tidlig nok, å vi som foreldre føler oss ganske hjelpesløse når vi ikke får gjort så mye annet enn det vi har gjort til nå. Altså det vil si barnehagen ville ikke melde henne opp for de så ikke det vi snakket om, jeg tok tak i dette selv å gikk til fastlegen for å få ei henvisning til BUP. Endelig tenkte jeg, lite viste jeg at dette skulle bli ett helvete. Da de var fra BUP i bhg å skulle observere hadde damen fra BUP dratt tidligere for hun hadde vist det hun trengte. Dette stusset jeg over og hele utredningen gikk meget fort, vi fikk beskjed at her var det ikke noe ADHD. Vi begge ble helt sjokkeret, ikke bare av det med også av måten hun pratet til oss, hun så på meg å sa at jo hun så vertfall meget tydelig at jeg hadde ADHD! Dette tok jeg opp med sjefen i BUP, å sa at noe så urespektløs og uprofesjonelt har vi ikke vært borti. Tok kontakt med PPT, og meldte henne opp gjennom de. Der fikk vi god hjelp og de var i barnehagen til henne, hun jeg snakket med fra PPT var enig med meg og så de vanskene/problemene vi så. De skrev en rapport fra seg som ble sendt ved henvisning til BUP og utredningen ble startet nok en gang til BUP. Denne gangen var hun startet i 1.klasse og vi trodde de skulle se den versonen av henne som vi ser men nei det ble det ikke. Det svaret vi får til BUP er at vi ser litt av det dere snakker om, det er ikke nok til å sette ei ADHD diagnose pga av at hun er så flink på skolen. Vi fikk beskjed om at dette kommer til å komme bedre frem når hun blir større og at vi får vente til hun rett å slett får det jævlig!Det sa det med litt andre ord bare men hva er det å si? Jeg føler at jeg vil gi opp, men føler å nesten at jeg blir litt besatt her. Løvemammaen kommer frem å jeg vil hyle!
Mange av jentene som skulle ha fått ADHD diagnosen, blir som regel fanget opp og utredet for lærevansker eller emosjonelle vansker da ikke mange tenker det kan være ADHD og det ikke blir fanget opp som det eller tidlig nok. Siden jenter med ADHD relaterte vansker i gjennomsnitt blir utredet senere enn sine jevnaldrende gutter, opplever mange unge voksne jenter at de strever med å takle alt som livet kaster imot dem.
- «De spesifikke utfordringene knyttet til ADHD hos kvinner kan ha alvorlige konsekvenser, særlig dersom de ikke blir oppdaget eller forstått som symptomer på ADHD. En manglende forståelse for at problemene kan skyldes ADHD vil kunne føre til at kvinner søker andre forklaringer for vanskene sine. Symptomer på uoppmerksomhet vil kanskje tolkes som latskap eller manglende motivasjon, symptomer på hyperaktivitet og impulsivitet som uhøflighet og utilstrekkelighet» (Vildalen). I mitt tilfelle fikk jeg dårlig karakter i oppførsel og orden da jeg snakket i timene, forstyrret klassen, løp mye på do i timene, glømte bøker osv. Men dette var ikke ett problem på barneskolen, men av manglende utredning og hjelp utviklet det seg verre med årene. Første året på ungdomskolen så forsåvidt greit ut når jeg tittet på karakterboken min, men andre og siste året på ungdomskolen skjedde det mye å det var ikke noe positivit. Videregående tørr jeg ikke snakke om da jeg slet skikkelig, selv om jeg var litt motivert og viste hva jeg ville gå osv. Venner, gutter, kjærester, festing og mye av det jeg har skrevet her over som er alvorlige følger av å ikke få hjelp som angst, depresjon, selvskading, selvmordstanker, søvnvansker kom til meg. Men også pga av arvelig psykiske lidelser som bipolar lidelse er vi også litt usikker når den debuterte. Mest sansynlig ble den utløst i ungdomstiden, og pga av manglede hjelp for begge diagnoser ble den utløst skikkelig med en voldsom mani deretter en dyp depresjon som kom for ca 5 år siden. Siden da har jeg jobbet med meg selv, for å forstå meg selv, både denne bipolar lidelsen og ADHDn sammen. Det som har vært verst må vel være det å ikke kunne holde på slik jeg har gjort lengre, jeg har blitt vant til lite søvn, jeg har hatt mye prosjekter, jobbet mye, hatt mange baller i luften og ta på meg alt jeg kan av ansvar. Nå er dette vanskelig å si nei til, jeg føler meg utrolig dum når jeg ikke kan stille i noe FAU på skolen for noen av ungene. Det i seg selv er ikke så mye men alt i alt tilsammen blir for mye. Det tror jeg ikke mange forstår, å dette er vanskeligere når man har folk rundt som ikke kjenner deg å vet hvorfor. Så da blir det til noen ganger at jeg ikke føler for lange forklaringer å tar på meg, DET burde jeg jo ikke gjøre. Det skumleste da er når høsten kommer, å det å jobbe seg syk med ett eller annet. Jeg må da desverre si nei, må lære meg å si nei. Jeg som har vært et skikkelig JA menneske å er med på ALT som skjer, pang! Nei nå kan du ikke det mer, det blir som ett slag i magen. MEN heller det, enn å leve med konstant depresjoner eller mani for den saks skyld. Dette lærte jeg meg når jeg var på Bipolar kurs i fjor på Østmarka i Trondheim. Det å lære forskjellen på bipolar og ADHD også var ikke lett. De har så mye likheter, å da blir det vanskelig å skille. Men av de viktigeste jeg lærte da er å holde stressnivået og søvn i sjakk. For det kan være å jeg vet en stor utløsende effekt for min del til både depresjon og mani. Tro det eller ei så har kosthold, trening og gode rutiner mye å si også. Lærte mye om forebyggende plan og jeg har vært flink helt siden da å bruke de skjemaene vi fikk for å få en oversikt, ett bilde av hvordan man er i gode perioder og hvaman gjør i dårlige perioder. Skal ikke skryte over at jeg er noe super flink i dette nå, men jeg prøver. Å jeg jobber fortsatt med å klare å se forskjellen på ADHD og bipolar, synes kansje jeg ser det bedre nå etter kurset. Det jeg alltid har trudd vært ADHDn, slik som eks. jeg prater veldig mye men i perioder har folk liksom sagt "Ååå...ADHD kicks inn eller" for at pratingen tar helt av, prater til alle rund meg på både inn og utpust og har ett ekstra gir. For å ikke snakke om temperamentet, det ligger nok litt naturlig i meg også å være hissig og sta. Men i perioder tar dette av, å det er verken hyggelig for meg eller de som bor i samme hus som meg. Det en spesialist sa en gang på kurset var at ADHD den er stabil, symptomene til den vil være de samme. Men de samme symptomene som eks. glemsomhet, ukonsentrert, indre uro, søvnvansker, dårlig appetitt, vansker for å starte på oppgaver, være interessert i de rundt deg og føle at det gir deg glede som det bruker, se lyst på fremtiden, og at man i det store og hele har lyst å leve. Disse er symptomer på en depresjon, men noen av de er også vanlige symptomer for en med ADHD. Forskjellen er da at disse symptomene til meg endrer seg å det er da jeg kan se om jeg er på vei inn i en depresjon. Det er jo såklart ikke så lett å se alltid men det kan være ei varsellampe på at noe er i ferd med å skje. Det samme med overhyper, lite søvn, prate med alt å alle.....noe jeg kan være selv om jeg er stabil også så dette er jo veldig vanskelig å se å det kan fort bli for sent å se det å man står i en hypomani/mani.
Men for å ta en liten oppsumering her nå når det gjelder ADHD:
- Gutter blir fortere henvist til utredning , på tross av samme nivå av utfordringer hos jentene
- Foreldre føler seg lite trodd av helsetjenestene
- De stille og forsiktige jentene med ADHD går “under radaren” hos lærere og foreldre
- Jenter med ADHD er ofte først utredet for andre vansker
- Når jentene blir eldre oppstår flere problemer når ADHD tilstanden ikke blir oppdaget
-
-
Det viser seg at selv om jentenes hyperaktivitet er mer «synlig» enn hos guttene, kan den være like hemmende for jentene som strever med det. Hyperaktivitet kan også ta form som en gnagende indre uro som er veldig vanskelig for omgivelsene å observere eller som hypersosialitet der jentene alltid må ha noen å være sammen med. Mange av jenter med ADHD opplever et ekstremt tankekjør, som gjør at det kan være vanskelig å holde tråden i samtaler mellom flere venninner. Det er lett for en hyperaktiv og impulsiv jente å bli misforstått av andre jenter under lek, og ofte klarer de ikke å lese de subtile signalene som jentene gir hverandre. Aktive jenter med ADHD kan også snakke på en måte som virker usammenhengende, og kan oppleves frustrerende å prate med for medelevene. De prøver gjerne å være ivrige med på leken, med den følgen at de blir for ivrige, vil bestemme mye i leken og fremstår som for voldsomme for de andre jentene. Mange av jentene vil derfor utvikle en forkjærlighet for typiske “gutteaktiviteter”. Disse jentene sliter ut sine jevnaldrende venninner fordi de er mer fysiske i leken enn de andre jentene, og leker ofte mer med guttene i klassen enn jentene. Noen har likevel mange venner, disse vennskapene kan imidlertid ofte være preget av mange uenigheter, og det er ikke uvanlig at disse jentene har venner som “kommer og går” fra tid til annen. Selv om mange av jentene med ADHD kan være vanskelige å leke med for forvirrede og utålmodige venninner, er det likevel mange av de som har mange venner rundt seg. Disse som blir med på denne aktive formen for aktiviteter, er gjerne aktive personer selv, som liker at det alltid “skjer noe” rundt jenta med ADHD. Mange med ADHD (gjelder også blant guttene) har en tendens til å kompensere for de sosiale vanskene ved å bli “klovnete” og å bruke humor og kreativitet for å underholde vennene sine når de merker at de ikke “lytter til de samme frekvensene.” Jenter med ADHD kan lett bli misforstått av vennene sine, de kan lett misforstå vennene sine, noen liker bedre å leke med mer aktive gutter enn med jenter som "leker" i form av samtaler og rene sosiale aktiviteter, de blir ofte avvist av jevnaldrene og blir oppfattet som umodne men noen klarer fint å utvikle gode vennskap.
-
Det ser ut til at jenter med ADHD strever like mye med konsentrasjonsvansker som guttene. Dette gjør at ADHD hos jenter kan forårsake like mye vansker med skolearbeid, og etterhvert videre i yrkeslivet, som guttene opplever. Av de jentene som får en ADHD diagnose, vil mange av de få den uoppmerksomme typen. Dette er jentene mange forbinder med “dagdrømmere” som har mange utfall i løpet av skoledagen, og ofte er forsiktige og sjenerte. De er gjerne glemsomme, leverer ufullstendig skolearbeid og mangler organisering i leker og skolesaker.
-
Jenter som skjuler vanskene sine for andre, prøver hardere å skjule eller kompensere for vanskene som oppstår. De som jobber hardere enn guttene for å få gode karakterer, og er kommet lenger i skoleløpet enn jevnaldrende gutter før de spør foreldre eller andre tillitspersoner om hjelp. De er gjerne litt “barnslige” i forhold til sine klasseveninner, og leker gjerne fortsatt med dukker mens de andre i klassen har begynt å intressere seg for sminke og gutter. Denne modningsforskjellen skaper naturligvis en ekstra ulikhet mellom jenta som allerede føler seg annerledes enn “alle andre”. Det er ikke umulig å tenke seg at dette også kan være kilde til frustrasjon hos foreldre også, som ser at jenta deres ikke klarer å holde følge med utviklingen til de andre i klassetrinnet. Dette, kombinert med en tendens til å ha lettere for å “dumme seg ut” enn andre barn, kan sende selvbildet til jenter langt ned i kjelleren. En konsekvens som kan bli en enorm belastning i løpet av livet.
-
En oppsumering av konsentrasjonsvansker/uoppmerksomhet hos jenter med ADHD:
Det viser seg at selv om jentenes hyperaktivitet er mer «synlig» enn hos guttene, kan den være like hemmende for jentene som strever med det. Hyperaktivitet kan også ta form som en gnagende indre uro som er veldig vanskelig for omgivelsene å observere eller som hypersosialitet der jentene alltid må ha noen å være sammen med. Mange av jenter med ADHD opplever et ekstremt tankekjør, som gjør at det kan være vanskelig å holde tråden i samtaler mellom flere venninner. Det er lett for en hyperaktiv og impulsiv jente å bli misforstått av andre jenter under lek, og ofte klarer de ikke å lese de subtile signalene som jentene gir hverandre. Aktive jenter med ADHD kan også snakke på en måte som virker usammenhengende, og kan oppleves frustrerende å prate med for medelevene. De prøver gjerne å være ivrige med på leken, med den følgen at de blir for ivrige, vil bestemme mye i leken og fremstår som for voldsomme for de andre jentene. Mange av jentene vil derfor utvikle en forkjærlighet for typiske “gutteaktiviteter”. Disse jentene sliter ut sine jevnaldrende venninner fordi de er mer fysiske i leken enn de andre jentene, og leker ofte mer med guttene i klassen enn jentene. Noen har likevel mange venner, disse vennskapene kan imidlertid ofte være preget av mange uenigheter, og det er ikke uvanlig at disse jentene har venner som “kommer og går” fra tid til annen. Selv om mange av jentene med ADHD kan være vanskelige å leke med for forvirrede og utålmodige venninner, er det likevel mange av de som har mange venner rundt seg. Disse som blir med på denne aktive formen for aktiviteter, er gjerne aktive personer selv, som liker at det alltid “skjer noe” rundt jenta med ADHD. Mange med ADHD (gjelder også blant guttene) har en tendens til å kompensere for de sosiale vanskene ved å bli “klovnete” og å bruke humor og kreativitet for å underholde vennene sine når de merker at de ikke “lytter til de samme frekvensene.” Jenter med ADHD kan lett bli misforstått av vennene sine, de kan lett misforstå vennene sine, noen liker bedre å leke med mer aktive gutter enn med jenter som "leker" i form av samtaler og rene sosiale aktiviteter, de blir ofte avvist av jevnaldrene og blir oppfattet som umodne men noen klarer fint å utvikle gode vennskap.
-
Det ser ut til at jenter med ADHD strever like mye med konsentrasjonsvansker som guttene. Dette gjør at ADHD hos jenter kan forårsake like mye vansker med skolearbeid, og etterhvert videre i yrkeslivet, som guttene opplever. Av de jentene som får en ADHD diagnose, vil mange av de få den uoppmerksomme typen. Dette er jentene mange forbinder med “dagdrømmere” som har mange utfall i løpet av skoledagen, og ofte er forsiktige og sjenerte. De er gjerne glemsomme, leverer ufullstendig skolearbeid og mangler organisering i leker og skolesaker.
-
Jenter som skjuler vanskene sine for andre, prøver hardere å skjule eller kompensere for vanskene som oppstår. De som jobber hardere enn guttene for å få gode karakterer, og er kommet lenger i skoleløpet enn jevnaldrende gutter før de spør foreldre eller andre tillitspersoner om hjelp. De er gjerne litt “barnslige” i forhold til sine klasseveninner, og leker gjerne fortsatt med dukker mens de andre i klassen har begynt å intressere seg for sminke og gutter. Denne modningsforskjellen skaper naturligvis en ekstra ulikhet mellom jenta som allerede føler seg annerledes enn “alle andre”. Det er ikke umulig å tenke seg at dette også kan være kilde til frustrasjon hos foreldre også, som ser at jenta deres ikke klarer å holde følge med utviklingen til de andre i klassetrinnet. Dette, kombinert med en tendens til å ha lettere for å “dumme seg ut” enn andre barn, kan sende selvbildet til jenter langt ned i kjelleren. En konsekvens som kan bli en enorm belastning i løpet av livet.
-
En oppsumering av konsentrasjonsvansker/uoppmerksomhet hos jenter med ADHD:
- Mange av jentene med ADHD har uoppmerksom type
- Noen av jentene har ADHD kombinert type, men vises ofte som en uoppmerskom type
- Noen har ADHD kombinert type, mye likt det vi ser til guttene
- Jentene strever like mye med konsentrasjonsvansker som guttene
- De er ofte glemsomme og uorganiserte
- De klarer å skjule vanskene bedre enn guttene
- Stadige tabber og feil fører ofte til lavt selvbildeNår barnet blir ungdom, ungdomstiden kan være spennende nok for de fleste, om man ikke i tillegg må leve med en ekstra sårbarhet, lavt selvbilde og en økt sensitivitet for neagative tilbakemeldinger. Jenter med ADHD, og da aller helst de med den hyperaktive typen, er nok ekstra utsatt i ungdomstiden sammenliknet med sine venner.
Rusmisbruk, som nevnt tidligere er en økt sannsynlighet for risikoatferd, pubertale hormonnivåer, et ønske om å imponere på andre vis når skolegang og sosiale evner alltid har vært emne for kritikk, kan fort føre til situasjoner det er vanskelig å komme seg ut av uten å “miste ansikt”. “Jenter med ADHD ser ut til å være i risikosonen for stoffmisbruk sammenliknet med andre jenter og med gutter som har ADHD” (Langlete). Man kan tenke seg at denne økte risikoen kan ha flere årsaker. Det er relativt kjent i “ADHD-miljøer” at både alkohol og cannabis brukes til selvmedisinering av mange med ADHD. I tillegg har forskning vist at det finnes en genetisk link mellom ADHD og økt risiko for rusavhengighet (Sykehuset innlandet, 2018). Noen velger kanskje også rusmidler for å få en pause fra negativt selvbilde og alle nederlagene de har møtt igjennom livet. Det er heller ikke umulig å forestille seg at impulsive jenter med ADHD er lettere å overbevise til å “bli med på det meste”. Av samme grunn som over her, kan man også forestille seg at impulsive jenter med ADHD som “blir med på det meste” debuterer tidligere seksuelt enn andre jenter. En annen faktor er behovet for å bli anerkjent og å søke aksept hos andre når man ofte har opplevd å bli avvist. “Noen hevder at de må finne på ekstreme ting for virkelig å føle at de lever. Jenter med ADHD står i fare for å debutere som mødre i tidlig alder også. Generell umodenhet og en impulsiv atferd tilsier at det er lite gunstig å bli mor i en tidlig fase av livet” (Langlete)
-
Når hjelpen kommer sent, dette er typisk hos jenter med ADHD som ikke har fått diagnosen før i voksen alder er spørsmålet om hvorfor de ikke fikk hjelp tidligere, og hvorfor ingen i omgivelsene forsto at det var noe. I mitt tilfelle var dette veldig sårt for en del år siden, hvorfor hjalp ingen meg å hvorfor så de ikke dette. Nå i dag tenker jeg at ja det er bittert men det er ikke noe jeg kan få gjort med, fortid får være fortid å det jeg kan gjøre er å se fremover. Men nå i dag må man være ekspert på dette selv for å se det. Mamma sa til meg at PPT var inn i bilde da jeg var yngre for jeg hadde jo lærevansker, var impulsiv osv. Det var gutter som fikk diagnosen ADHD på denne tiden, jenter hadde ikke dette. Å jeg, jo var vel bare umulig, aktiv og vel å merke lat siden jeg ikke orket å få til noe. De sa det kun var lærevansker å mamma trodde de jo, de var jo tross alt profesjonelle. Men nå i dag sån ca. 26 år siden så er det tydeligvis ikke helt forandret seg. For vi nå kjemper en kamp mot BUP vel å merke, for å få ADHD diagnosen på datteren vår på 7 år. Vi starta i barnehagen da hun var rundt 3 år med å hinte om at vi ønsket å få henne utredet. Størstemann har diagnosen samt meg. Når man da har dette selv, barn med det og jeg har jobbet mye med dette så vet man en del å jeg tror en mors magefølelse når det gjelder sine barn så er det som regel noe der. Jeg vil ikke hun skal ha ADHD diagnosen, men jeg vet hun har det derfor vil jeg gi henne all den hjelpen jeg ikke fikk. Broren fikk så god hjelp, diagnosen da han var 5år, de på BUP var fantastiske og skolen da han kom dit. Gjennom hele barneskolen har han hatt ett flott team rundt seg og gutten har kommet sterk ut av barneskolen, nå går han andre året på ungdomskolen å klarer seg bra med tanke på de diagnosene han har og det de har bygget opp og hjulpet han med. Dette, alt dette vil jeg kunne gi datteren min også. Jeg vet så sårt hva hun må gjennom om den hjelpen ikke kommer tidlig nok, å vi som foreldre føler oss ganske hjelpesløse når vi ikke får gjort så mye annet enn det vi har gjort til nå. Altså det vil si barnehagen ville ikke melde henne opp for de så ikke det vi snakket om, jeg tok tak i dette selv å gikk til fastlegen for å få ei henvisning til BUP. Endelig tenkte jeg, lite viste jeg at dette skulle bli ett helvete. Da de var fra BUP i bhg å skulle observere hadde damen fra BUP dratt tidligere for hun hadde vist det hun trengte. Dette stusset jeg over og hele utredningen gikk meget fort, vi fikk beskjed at her var det ikke noe ADHD. Vi begge ble helt sjokkeret, ikke bare av det med også av måten hun pratet til oss, hun så på meg å sa at jo hun så vertfall meget tydelig at jeg hadde ADHD! Dette tok jeg opp med sjefen i BUP, å sa at noe så urespektløs og uprofesjonelt har vi ikke vært borti. Tok kontakt med PPT, og meldte henne opp gjennom de. Der fikk vi god hjelp og de var i barnehagen til henne, hun jeg snakket med fra PPT var enig med meg og så de vanskene/problemene vi så. De skrev en rapport fra seg som ble sendt ved henvisning til BUP og utredningen ble startet nok en gang til BUP. Denne gangen var hun startet i 1.klasse og vi trodde de skulle se den versonen av henne som vi ser men nei det ble det ikke. Det svaret vi får til BUP er at vi ser litt av det dere snakker om, det er ikke nok til å sette ei ADHD diagnose pga av at hun er så flink på skolen. Vi fikk beskjed om at dette kommer til å komme bedre frem når hun blir større og at vi får vente til hun rett å slett får det jævlig!Det sa det med litt andre ord bare men hva er det å si? Jeg føler at jeg vil gi opp, men føler å nesten at jeg blir litt besatt her. Løvemammaen kommer frem å jeg vil hyle!
-
Hva annet kan jeg som mamma gjøre her, vi har igjen spurt om samtale med lærer. For å høre hva hun sier, om hun har fått en annen oppfatning nå i 2.klasse for her hjemme når det gjelder det sosiale og med lekser så eskalerer det for henne. Jeg får så vondt inni meg, når jeg se hvordan hun har det. Det minner meg alt for mye om meg selv da jeg var på hennes alder.
-
Å det å vite at både på min side og farens side er det bipolar lidelse. Det vil da si at om hun går for lenge med denne ADHD diagnosen, så er det ikke bare at selvtilliten og selvfølelsen blir dratt i grusen men på toppen av det kan alt dette utløse den sårbarheten hun mest sansynlig har for å utvikle bipolar også å det er det mest alvorlige her!
-
De som jobber i BUP, de profejonelle bør begynne å sette sammen ett bilde fra hele familien med arv og mer til for å være litt mer profesjonelle å se en helhet i bilde. I vårt tilfelle henger de seg alt for mye opp i hva skolen sier bare for at de ikke legger så godt merke til den typiske gutte ADHDn de mest ser når de tenker ADHD. Jeg gir meg ikke, vet at BUP bruker nevropsykolg når de er usikre og vet om ei her i byen som er flink. Så da håper vi hun kan hjelpe oss, slik at jenta kan få ett godt liv med den hjelpen hun fortjener!
0 kommentarer:
Legg inn en kommentar