Tenk når noe så vakkert kan være så mørkt......

Tenk så rart, når noe som visner, råtner, faller og blir borte skal være så vakkert men samtidig også er mørk og dyster. Årstidene har sine sider på godt å vondt men desverre er høsten, som jeg synes er den vakreste med alle sine farger som farger opp vakre fotografier vi kan ta og se på, og vinteren en mørk og tung periode på året som kan utløse depresjoner for ikke bare oss med bipolar men for vanlige mennesker også. Men hos meg som har bipolar så er det en vis sårbarhet for at bare en slik periode kan utløse en ny episode. Og i noen tilfeller kan det komme snikende og man kan sette igang en forebyggingsplan men selv om man gjør det også, kan det også komme som lyn fra klar himmel når man bare så lite som kjører bil, skal inn i butikken for å handle etc. 

Jeg har nå nylig hatt en slik episode, og når slike ting skjer så får man litt som en rullegardin som går ned, eller at man trykker på en lysbryter, som lyn fra klar himmel. Nå kan jeg bare snakke for meg og mitt tilfelle, men for min del så klarer jeg da ikke mye pga av at det føles som hjernen ikke samarbeider helt, stresser, konsentrasjon har jeg ikke noe av å klarer såvidt å bare kle på meg å gå ned i sofaen, eller bare ligge i senga å sove/hvile/bare ligge der. Man glømmer mye å, pusse tenner og dusje blir store prestasjoner og sminke og slike ting bryr man seg ikke om. Man mister lysten av ting som man fikk glede over tidligere, energien blir redusert og man får økt behov for å bare sove og hvile. Skyldfølelse, samvittigheten kommer og man får en stor følelse av håpløshet. Man føler seg mindre verd, nedsatt selvtillit og som tidligere sagt store konsentrasjonsproblemer når man er i en depresjon. Og en ting til da som mange ikke vil snakke om, å det er selvmordstanker. Det er en skam eller fyfy å tabu men det er noe som er ganske alvorlig for denne lidelsen og ett viktig tema å ta opp. Man bør snakke om dette, jeg har hatt disse tankene ja men de er her ikke nå. Om man er deprimert betyr det heller ikke at man automatisk har selvmordstanker. Man kan allikevel være i en depresjon ut å ha selvmordstanker. Og til meg som har bipolar så svinger disse symptomene mellom depresjon og episoder med mani og mellom disse har man perioder med normalt stemningsleie, da er man i sin friske fase.

Stress, har jeg nå lært er min verste fiende. Ved for mye stress i over lengre tid selv med medisiner, for mye oppgaver både på skole og hjemme så går kroppen i «shut-down-modus». Jeg blir syk av stress og det kan da utløse angst og depresjon for meg. Det er som om en bryter blir skrudd av, jeg makter da bare ikke å gjøre noe, jeg blir kvalm, jeg får feber, jeg blir sliten i hele kroppen, bak hjertet. Jeg blir sliten helt ut i fingerspissene og det svir i huden. Å så kommer skyldfølelsen for de rundt meg.

Heldigvis har jeg en fantastisk mann. Jeg elsker han og han gjør alt for meg, for at jeg skal ha det bra. Han tar seg av hjemmet, og av barna. Jeg elsker dem over alt på jord, de er alt for meg. De er min glede, jeg lever og ånder for dem, og de betyr hele verden for meg. De er mitt liv, alle 4 er mitt liv. De er grunnene jeg vil leve, de gjør meg lykkelig. Familien min. Og alle opplevelsene jeg har med de, jeg tar det ikke for gitt at jeg faktisk har det så godt som jeg har det. Til tross for denne lidelsen. Jeg burde være lykkelig hver dag! Hvorfor er jeg ikke alltid det? Hva gjør meg så ulykkelig? Depresjonen, Depresjonen, Depresjonen gjør meg ulykkelig. Den forbanna depresjonen! Den er en ondskap som kommer fra intet, akkurat slik angsten er. Det er ingen spesiell hendelse eller opplevelse som trigger depresjonen, den bare kommer. Snikende, eller lyn fra klar himmel helt uten forvarsel. Jeg går inn i ett mørke, inn i ett mørkt og svart rom. Jeg vet at det er en dør i det rommet som fører ut til lyset, men jeg ser den ikke, jeg kan ikke se den, mørket og ondskapen har tatt meg. Jeg kjemper, men det er så mange hindringer i veien, så mange fjelltopper å bestige. Jeg trenger hjelp utenfra for å finne døren. Noen som kan åpne den og vise meg veien ut av depresjonen, men jeg må selv kjempe meg frem til lyset. Det er ikke lett, det er tungt, jeg har ofte lyst til å bare gi opp, men det viktigste er at jeg nå vet i hvilken retning jeg skal gå. Men jeg vet jeg har funnet veien til denne døra tidligere også, så jeg vet jeg skal klare å finne den igjen ?

«Mennesker med bipolar lidelse blir ofte bedt om å ta seg sammen, slutte med det tullet og oppføre seg ordentlig, eller be til Gud om at de skal bli helbredet. Slike råd kan være ødeleggende for noen som sliter med depresjoner eller manier. Meningen bak antyder at man ikke ville ha slike problemer dersom man bare hadde forsøkt litt hardere. Det er sjeldent sant.»