Det er litt ekkelt å skrive det og det er for å være ærlig med meg selv, vanskeligere å mer "flaut" å snakke om dette, det med bipolar diagnosen til folk en ADHD. Men jeg gjør det og vil fortelle mer om dette, for å hjelpe andre også.
_
Det jeg først skulle skrive om nå var at når jeg sitter med studier etter jeg starta opp i år skal jeg ikke skryte på meg hvor langt jeg har kommet men de karakterene jeg har fått på arbeidet mitt, og det jeg har lært av arbeidet mitt til nå er veldig mye og jeg føler en mestring jeg aldri har følt på før. Dette er teori og arbeid jeg kan, å det er fordi jeg har jobbet med dette og kan mye av det fra før. Så når jeg sitter med dette blir jeg veldig engasjert for jeg knytter alt jeg leser og gjør til episoder jeg har hatt gjennom arbeidet mitt i barnehage og på skole. Det jeg selv ikke klarte å se var hvor mye dette tok av min tid, jeg satt konstant med studiene å det var ikke ei matpause en gang. Jeg kjørte å fikk levert unger på skole og barnehage og deretter hjem for å studere. Der satt jeg helt til guttene kom hjem og helt til jeg måtte avslutte for å lage middag til når mannen kom hjem med minstemor.
-
Og ved hver anledning jeg hadde en ledig tid satt jeg meg ned, leste og skrev meg grønn, å skrev sikkert som om det skulle vært en masteroppgave. Å når jeg var ferdig da, så måtte jeg kutte ned en del av det for ja.....det var som en masteroppgave nesten. Og jeg har sittet oppe til langt på natt, noe som gjør meg sårbar når det kommer til å enten da å få en hypomani episode eller depresjon. I den tiden spurte jeg også psykriater om å få øke ritalin for den gjør jo at jeg blir veldig konsentrert og hjelper meg mye. Den dosen jeg skulle starte på var 60mg noe jeg har gått på før også så han sa ja. Jeg starta og det gikk jo bra, men over tid da i denne studie perioden fikk jeg en hypomani. I denne perioden, sov jeg ikke på over 6 netter, ellers hadde jeg rundt 3 timers søvn, og det toppet seg da jeg i denne perioden drakk alkohol. Det som skjedde da var at jeg fikk psykose, denne delen av mani og bipolar som kansje er mer skam å prate om enn bare en depresjon. Psykose er veldig heftig, men ikke alle opplever det likt. Men det jeg opplevde da var at sansene var veldig forsterket, lyder ble høye. Hørte en liten armklokke som jeg til slutt fant ut lå i en skuff på stua så godt at jeg trodde den tikket inne i øret mitt da jeg stod på kjøkkenet. Jeg prata med guttungen som om han var hjemme, hadde en samtale med han nesten men når jeg går i gangen så er han ikke der å tenker nei.......han er på skolen. I det tenkte jeg at......herregud hva skjer med meg? For egentlig når man står oppi en hypomani som jeg trodde jeg hadde så vil man egentlig ikke se det heller. Jeg er ikke syk, det er ikke noe med meg! Men jeg hadde god hjelp, med medsiner og behandling slik at vi fikk meg ned på bakken igjen. Men da fikk jeg beskjed at når jeg hadde hatt alt det jeg hadde opplevd, så var det en manisk psykose. Og at jeg da var over i en bipolar 1 type. Men uansett type, så tenker jeg at det viktigeste er å få god og riktig hjelp.
0 kommentarer:
Legg inn en kommentar