~~
Når jeg tenker på dette i dag blir jeg bitter, det er sårt å tenke på at hele min skolegang er bortkastet på en måte. Det er mye jeg skulle ha lært på både barne og ungdomskolen som jeg ikke kan i dag og som jeg skjemmes for å ikke kunne. Hvorfor kunne de ikke se dette, se at det var noe galt og gjøre noe med det? Er vel noe jeg kan spørre meg selv å tenke på uten å få noe svar....
~~
Etter ungdomskolen var det tid for videregående, og jeg hadde planene klar. Noe jeg hadde klart veldig tidlig, husker da søsteren min som da er 4 år eldre enn meg satt med sine kataloger og så på linjer om hva hun skulle gå. Da var jeg bare 12 år og gikk fortsatt på barneskolen og bestemte meg for at jeg ville gå GK Helse og Sosial, VK1 Barne & Ungdomsarbeider og deretter ta fagbrevet. Dette er noe jeg har prøvd å fullført lenge, og til slutt klarte jeg det.
~~
Jeg gikk GK Helse og Sosial på Averøya der jeg er oppvokst, der ble det heller ikke gjort noe for meg, men jeg klarte og bestå fagene mine for å komme meg videre å det var det viktigste for meg. Søkte meg inn på VK1 Barne og Ungdomsarbeider men hadde for dårlige karakterer og kom meg ikke inn. Husker foreldrene mine ville ikke jeg skulle ta meg noe friår så jeg gikk det jeg kom inn og det var VK1 Omsorgsfag.
~~
For meg i dag føler jeg ikke jeg har kasta bort det året, jeg flyttet bort fra øya og inn til byen og fikk meg en koselig liten hybel for meg selv. Og det var da jeg endelig fikk hjelp, det var da noen endelig fikk opp øynene sine og tenkte at her er det noe som ikke stemmer. I en alder av 16år, det året jeg ble 17 år ble jeg henvist til PPT for utredning. Det var en ny og større skole og nye lærere, men også noe jeg måtte kjempe for helt alene. Husker første møte på PPT hvor redd jeg var, alt var skummelt mens det samtidig var veldig godt å ENDELIG få hjelp, og noen som forstod meg. Bare etter første møte nevnte de ADHD, og det første jeg gjorde da jeg kom hjem var å sette meg ned på pc`n og lese om ADHD. Etter mer jeg leste desto mer kjente jeg meg igjen i alt jeg leste. Det var på en måte litt tungt å få det kasta over seg men også en lettelse.
~~
Etter jeg hadde fullført VK1 Omsorgsfag prøvde jeg å søke meg inn på VK1 Barne og Ungdomsarbeiderfaget igjen uten lykke. Så da ble det til at jeg tok meg friår og jobbet i barnhage, stortrives det året og ville ikke tilbake til noe skolebenk, men ville jo ha meg en utdannelse så jeg prøvde igjen. Denne gangen hadde jeg fått mer hjelp fra PPT og fikk søkt meg inn på Barne og Ungdom på særskilt grunnlag og ENDELIG kom jeg meg inn. Endelig kunne jeg gå det jeg faktisk ønsket å hadde lovet meg selv å gi alt og få bra karakterer. Fikk bærbar PC, og noen andre hjelpemidler for å klare meg bedre dette året. Pappa og mamma kjøpte en C-pen til meg som ble til mye hjelp da jeg slet med dysleksi vansker. Og det hjalp, ikke noe 6er elev dette året heller men jeg klarte meg litt bedre og fag som pedagogikk og psykologi fikk jeg høyest karakter i. Fag jeg interesserte meg for klarte jeg mye bedre enn fag jeg ikke interesserte meg for.
~~
Noen mnd før jeg hadde fullført VK1 Barne og Ungdomsarbeider fant vi ut jeg var gravid, vi ble såklart litt overasket men også utrolig lykkelig. Jeg og Bjørnar hadde da vært sammen i nesten 3 år og vi skulle bli en liten familie på TRE! Fullførte skolen og flyttet fra Kristiansund til Trondheim, Bjørnar skulle studere 3 årig bioingeniør. Alt med utredningen stoppet litt opp, jeg hadde fått time i Molde jeg måtte avlyse og da vi kom til Trondheim måtte jeg finne ut hvor jeg skulle fortsette utredningen. Men fant da ut av alt, ting tok bare litt tid. Til slutt etter 5 år fikk jeg diagnosen, 22 år og høygravid med Noah Leander fikk jeg endelig satt diagnosen og det var veldig godt å få det på papiret. Jeg kunne jo ikke starte med noen medisiner da men ventet til lillegutt var født og ferdig ammet før jeg begynte.
~~
Etter oppstart på medisiner vil jeg si det hjalp meg mye, det jeg slet mest med i hverdagen var å ikke stresse for alt og innsovningen da jeg la meg. Kunne bruke mange timer på å få sove, og trenger heller ikke mange timene for å være uthvilt. Etter jeg startet på medisinene sovnet jeg fortere da jeg la meg og syntes hverdagen funket mye bedre for meg. Konsentrasjonen økte, jeg var litt mindre impulsiv, følte meg mye roligere både inni kroppen og den hyperaktive delen som også mye går på stress da som jeg føler på.
Når jeg tenker over alt dette i dag er det med bitterhet, jeg kunne ha hatt en helt annen skolegang, jeg kunne faktisk fått lært noe og fått hjelp tidligere, kommet inn på linjen jeg ønsket to år tidligere og muligens vært ferdigutdannet mye tidligere.
~
______________________________________________________________________________
~
27.10.2017
~
Denne teksten over her nå skrev jeg i 2009 ser jeg, velger å overføre noen av innleggene fra da, litt artig å lese nå i dag også. Min historie fra da jeg var liten til når jeg fikk hjelp og fikk diagnosen er den sammen men fra jeg starta på medisiner og frem til nå er veldig mye skjedd. En diagnose til er dukket opp og jeg sitter nok igjen med mye mer erfaring og kompetanse en den gang, selv om jeg da også viste og hadde lært mye. Men det som er så gøy med dette yrke, denne jobben, dette livet som både mamma til barn med ADHD og at jeg selv har det er at man blir aldri utlært. Det er så utrolig viktig å være ydmyk å forstå foreldre, barn og hjelpe barn med spesielle behov. En viktig ting å ha når man jobber med barn, egne barn og generelt jobber med mennesker er en god sosial kompetanse. Utviklingen av sosial kompetanse er viktig både i hjemmet, i barnehagen og i skolen. Det å kunne forholde seg til andre mennesker er nødvendig både i yrkessammenheng og i hjemmet. Med denne kompetansen får man ferdigheter og forutsetninger til å løse konkrete oppgaver, kompetansen viser seg i måten en person utfører en bestemt oppgave på.
I disse ferdighetene ligger dyktighet, evne, kunnskaper og erfaringer som er viktig for å kunne løse de forskjellige oppgaver man møter på. Grunnlaget for en god kommunikasjon er en god sosial kompetanse. For å oppnå god kommunikasjon må jeg ha mine ferdigheter og kunnskap om det jeg gjør når jeg jobber med barn og unge i skole og barnehage. Sosial kompetanse kan ikke læres av å lese seg frem til det som med mange emner. Denne kompetansen er noe vi tilegner oss, utvikler og lærer gjennom gjentatte ganger i praksis over lengre tid på samme måte som verdier og holdninger. Det er viktig at jeg får de ferdighetene, kunnskapene og holdningene som er nødvendige slik at jeg kan håndtere problemer i forskjellige situasjoner jeg møter på med barn og unge og dermed være i stand til å utviklet en god sosial kompetanse. Sosial kompetanse er en viktig grunnleggende forutsetning for at barn og unge skal kunne klare å ta imot alle inntrykk de møter og handle klokt i ulike sosiale sammenhenger.
Det jeg har klart å reflektert over nå 8 år etter jeg skrev dette innlegget er at joda, bitterheten ligger vel der litt. Men jeg kan ikke tenke slik, det hjelper meg ikke videre nå. Det som hjelper meg er at jeg må tenke videre og fremover, ikke bakover. Livet går fortsatt fremover, å man må bare enkelt og greit se fremover å tenke at ting blir bedre, er du lykkelig akkurat nå så ja, nyt det for ingenting varer evig. Og hvis ting går imot deg, ikke vær bekymret fordi heller ikke dette varer evig. Dette er noe jeg må si til meg selv, jeg må prøve å tenke positiv og tenke at jeg må komme meg fremover. Hva som venter bak neste sving vet bare den som går videre.
~
Har kunnet fortsatt å skrevet mye mer nå men jeg skal avslutte. Tenkte bare å skrive litt videre på det gamle innlegget, importere noen av de gamle innleggene og fortsette videre med flere nye på denne bloggen og være til hjelp for dere der ute.
~
~
______________________________________________________________________________
~
27.10.2017
~
Denne teksten over her nå skrev jeg i 2009 ser jeg, velger å overføre noen av innleggene fra da, litt artig å lese nå i dag også. Min historie fra da jeg var liten til når jeg fikk hjelp og fikk diagnosen er den sammen men fra jeg starta på medisiner og frem til nå er veldig mye skjedd. En diagnose til er dukket opp og jeg sitter nok igjen med mye mer erfaring og kompetanse en den gang, selv om jeg da også viste og hadde lært mye. Men det som er så gøy med dette yrke, denne jobben, dette livet som både mamma til barn med ADHD og at jeg selv har det er at man blir aldri utlært. Det er så utrolig viktig å være ydmyk å forstå foreldre, barn og hjelpe barn med spesielle behov. En viktig ting å ha når man jobber med barn, egne barn og generelt jobber med mennesker er en god sosial kompetanse. Utviklingen av sosial kompetanse er viktig både i hjemmet, i barnehagen og i skolen. Det å kunne forholde seg til andre mennesker er nødvendig både i yrkessammenheng og i hjemmet. Med denne kompetansen får man ferdigheter og forutsetninger til å løse konkrete oppgaver, kompetansen viser seg i måten en person utfører en bestemt oppgave på.
I disse ferdighetene ligger dyktighet, evne, kunnskaper og erfaringer som er viktig for å kunne løse de forskjellige oppgaver man møter på. Grunnlaget for en god kommunikasjon er en god sosial kompetanse. For å oppnå god kommunikasjon må jeg ha mine ferdigheter og kunnskap om det jeg gjør når jeg jobber med barn og unge i skole og barnehage. Sosial kompetanse kan ikke læres av å lese seg frem til det som med mange emner. Denne kompetansen er noe vi tilegner oss, utvikler og lærer gjennom gjentatte ganger i praksis over lengre tid på samme måte som verdier og holdninger. Det er viktig at jeg får de ferdighetene, kunnskapene og holdningene som er nødvendige slik at jeg kan håndtere problemer i forskjellige situasjoner jeg møter på med barn og unge og dermed være i stand til å utviklet en god sosial kompetanse. Sosial kompetanse er en viktig grunnleggende forutsetning for at barn og unge skal kunne klare å ta imot alle inntrykk de møter og handle klokt i ulike sosiale sammenhenger.
Det jeg har klart å reflektert over nå 8 år etter jeg skrev dette innlegget er at joda, bitterheten ligger vel der litt. Men jeg kan ikke tenke slik, det hjelper meg ikke videre nå. Det som hjelper meg er at jeg må tenke videre og fremover, ikke bakover. Livet går fortsatt fremover, å man må bare enkelt og greit se fremover å tenke at ting blir bedre, er du lykkelig akkurat nå så ja, nyt det for ingenting varer evig. Og hvis ting går imot deg, ikke vær bekymret fordi heller ikke dette varer evig. Dette er noe jeg må si til meg selv, jeg må prøve å tenke positiv og tenke at jeg må komme meg fremover. Hva som venter bak neste sving vet bare den som går videre.
~
Har kunnet fortsatt å skrevet mye mer nå men jeg skal avslutte. Tenkte bare å skrive litt videre på det gamle innlegget, importere noen av de gamle innleggene og fortsette videre med flere nye på denne bloggen og være til hjelp for dere der ute.
~
0 kommentarer:
Legg inn en kommentar